Fornebubanen – gylden anledning til industriutvikling
© InnoTrans

 

 

 

Grip anledningen til å videreutvikle enestående norsk teknologi istedenfor å kjøpe halvgodt fra utlandet. Skap et springbrett for norsk eksportrettet industriutvikling og arbeidsplasser som varer etter oljen.

Av Arno Mong Daastøl
Leder i InnoTrans

 

Debatten rundt Fornebubanen har stort sett dreid seg om importert teknologi.

Jeg vil gjerne belyse saken med norsk industris muligheter til verdiskaping og arbeidsplasser, ved å bygge langt bedre enn det vi kan importere. Fornebubanen kan brukes som et pilotprosjekt og springbrett for norsk eksportrettet industriutvikling

Taxibane
Taxibane er opphøyd automatbane med fortrinnsvis små vogner (3-personer, evt. 1-2 europaller for gods), stasjoner på sidespor, vognbasert pensing, og lukket spor som beskytter mot snø og is. Anvendelsesmulighetene er nesten ubegrenset og strekker seg fra interntrafikk i sykehus og flyplasser til tradisjonell bytransport. Dette er et resultat av 50 års prøving, feiling og gjennomtenking av hvordan data-automatisering best kan utnyttes i transportbransjen. Det er derfor en oppsummering av hva en oppegående transportspesialist ville ønske av et optimalt sporsystem.

I fotsporet til Apollo
Banen i Morgantown, USA er siden 1974 i daglig drift, også om vinteren når all annen trafikk står. Det har også vært bygget og testet en rekke taxibaner de siste 35 årene i Japan, Tyskland, Frankrike and England, under teknologioptimismen etter Apollos måneferd i 1969. Interesse og investering i denne revolusjonerende transportteknologien nå er i ferd med ta seg opp, etter nedturen under 1980- og -90 årenes markedsfundamentalisme.

’Catch 22’ for innovativ infrastruktur
Man kan med rette spørre hvorfor dette ikke er utbredt etter 35 års aktivitet. Det spesielle forholdet med innovativ infrastruktur er et "Catch 22": Offentlig administrasjon etterspør bare hyllevarer som industrien har produsert i lengre tid. Industrien produserer bare det offentlige allerede etterspør. Dermed har vi en sluttet sirkel hvor lite utvikling skjer. Vi trenger derfor politisk vilje. Slik kan vi også bruke hjemmemarkedet til å skape nye eksportorienterte arbeidsplasser.

Problemet med samfunnets fellesgoder generelt, er at investeringskostnader er konsentrert mens inntektene er spredt (motsatt private varer). Uten at  det offentlige griper inn, og den private sfære alene skal ha ansvaret blir resultatet en systematisk underinvestering. Dette leder til fallende produktivitet også i den private sektor.

 Dette er faktisk den erkjente bakgrunnen for EUs nåværende og gigantiske Tremonti-plan, som skal til avstemning i desember 2003 (600 mrd euro per år i tilleggsinvesteringer i infrastruktur). Dette er på nesten alle måter et imponerende prosjekt! (finansieringsformen unntatt)

Dagens transport er dyr og lite fleksibel
Dagens person- og godstransport har tre hovedproblem og makter ikke å betjene et moderne samfunn tilfredsstillende. Den er en teknologisk bakevje som er dyr, plasskrevende og lite fleksibel. Rundt 25 % av BNP er transportkostnader og to tredeler av dette er arbeidskostnader. Dette belaster næringsliv og skattebetalere tungt, i tillegg til miljøskader osv.

En kortsiktig økonomisk løsning for å redusere lønnskostnader er store enheter som leddbusser og lange vogntog. Ulempen er dyr tomkjøring, utstyr og kjøreveier, samt liten fleksibilitet. Det gir hverken god bruker- og miljøvennlighet eller god økonomi.

Særlig utsatt er tradisjonell kollektivtransport, og tross enorme investeringer faller kundeandelene internasjonalt pga. dårlig servicetilbud i forhold til privatbilen.

Den langsiktige løsningen er automatisering
Hittil har man relativt ureflektert anvendt datateknologien innen transport, og ”tatt en trikk og tilsatt en datamaskin”, eventuelt på opphøyde spor. Det er ikke nevneverdig bedre enn tradisjonell transport, f.eks. trikk på egne traséer - bybane.

En gjennomtenkt  løsning med full utnyttelse av automatikken snur logikken innen transportbransjen på hodet: Minst mulig ’pakker’ er best, som på Internett.

Små vogner er mer økonomisk, fleksibelt, samt bruker- og miljøvennlig. Men hvis kapasiteten skal tilsvare en T-bane må vi tillate tilstrekkelig mange små vogner, samt stasjoner på sidespor. Derfor trenger vi effektiv vognbasert pensing (som i bil), og derfor en kjørevei hvor en trekkvogn løper inne i bjelken. Dette muliggjør effektive og fleksible nettverk, på en desentralisert måte som igjen likner Internett. Slik beskyttes dessuten trekkvognen mot ugunstige værforhold.

Tradisjonell kritikk
Det er ikke lett å skape forståelse for visjoner om de store mulighetene som ligger rett ved føttene våre. Hovedargumentet til kritikerne er at automatbane ikke integrerer seg godt med etablert tradisjonell sportrafikk. Det er ikke helt korrekt.

Det mest gjennomtenkte typen automatbane er en taxibane, som bedre enn noe annet kan brukes som foringssystem for etablert tyngre sportrafikk, og slik øke antall brukere for disse. Dette er en vinn-vinn situasjon for alle.

Dessuten er det ikke til å komme fra, at på ett eller annet tidspunkt må et samfunn velge en ny plattform for sin infrastruktur, fordi den gamle ikke lenger tilfredsstiller dagens krav. Ville f.eks. vardebrenning gitt samme tjenester, konkurranseevne og livsstandard som IKT og Internett gir oss? Å holde for lenge fast på det gamle kan gi langvarige skadevirkninger, særlig når det gjelder så varige strukturer som transportsystem.

Grenser for avstraffelse av bilister
Man erkjenner i dag at tradisjonell transport ikke gir trafikanter et tiltrekkende alternativ, og at folk må trues til å bruke det framfor privatbilen. Men det er grenser for avstraffelse av bilister uten at det gir alvorlige protester og stagnasjon i økonomien.  

Det er på tide med gulrot i stedet for pisk i transportpolitikken. Og i motsetning til Norsk Transportplan 2002-2011, som konsekvent har utelatt enhver benevnelse av innovasjon og nyskapning, er det nettopp det som må til. Mer av det gamle forblir et ineffektivt kostnadssluk.

Enormt potensiale for norsk industri
Foruten å revolusjonere transport generelt kan et pilotprosjekt på Fornebu gi norsk industri et solid forsprang på enorme verdensmarked, med store og langsiktige følger for arbeidsplasser, skatteinngang og velstand etter oljen.

Det finnes også flere muligheter til videreutvikling av kompetansen så snart det grunnleggende systemet er etablert.

Norge har alt i dag fortrinn i form av god kommunikasjonsteknologi, stor materialkunnskap bl.a. innen aluminium, samt en rekke verft som kan skipe direkte til store marked ved verdens hav og elver.

En rekke av Norges største bedrifter har erklært sin vilje til å bygge en taxibane. Dette gjelder særlig bedriftene på Fornebu-Lysaker-området. Det er politikerne det nå står på. Vil de følge opp sine løfter om etablering av framtidens industriarbeidsplasser?

Interesserte kan lese mer på internett: www.InnoTrans.net , www.SkywebExpress.com og www.AdvancedTransit.org og videre nettkoplinger derfra.

 

Contact
Email 
www.InnoTrans.net